DIREKTE DEMOKRATI / Vi trenger et nytt samfunnssystem med allmenninger og nedvekst. Og det er mulig å få til det. Vi har nok erfaring og kunnskap fra tidligere tider. Det er bare å sette i gang, skriver Yavor Tarinski i en fersk debattbok.
Yavor Tarinski er en bulgarsk fritenker, akademiker, aktivist og forfatter. Han deltar i ulike sosiale bevegelser på Balkan, er opptatt av å spre «grasrotkunnskap» og sitter i styret for Transnational Institute of Social Ecology.
Gjennom 93 sider, inkludert noter, presenterer nå Tarinski oss for et politisk manifest som har som siktemål å omforme samfunnene våre i mer radikal retning, der demokrati ikke først og fremst er kjennetegnet av valg hvert fjerde år, men mer i form av det han selv kaller et økologisk direkte demokrati.
Å slå hull på vekstdoktrinen
Tarinskis diagnose, som da ligger til grunn for hans påstand om nødvendig endring, er enkel: Roten til alt vondt er kapitalismen og grådigheten det kapitalistiske systemet skaper. Det ødelegger milliarder av menneskers liv, og miljøet med.
Dette er en såpass bred diagnose at den er lite verdt, tenker jeg. Det blir nærmest som en besvergelse. Likevel har jeg sympati for Tarinskis prosjekt. Verden må handle nå for at vi skal komme i en sosial og økologisk balanse. Hva er så Tarinskis forslag til løsning? Det kan bare bli én ting, selvsagt, nemlig å slå hull på vekstdoktrinen.
Tarinsku skriver: «Vi bør forlate vekstdoktrinen helt og rette oppmerksomheten mot det allerede enorme tempoet i vår økonomiske produksjon. Det er ingen vits i å utvide den ytterligere – tvert imot, hvis vi ønsker å ha noen fremtid på denne planeten, må vi nedskalere. Men dette kan bare gi mening dersom vi bestemmer oss for å dele likt det vi skaper.»
Irland, Sveits, Nepal og Mexico
For å få til dette trenger vi å utvide demokratiet vårt, skriver Tarinski, i form av mer direkte demokrati. Dette er det klima-aktivistene i Extinction Rebellion krever–mer folkelig deltagelse for på den måten å sende klarere signaler til folkevalgte organer om nye retninger vi som samfunn må velge. Direkte demokrati beskrives av Tarinski som: «[m]aking power equally among all members of society».
Dette er lettere sagt enn gjort. Ikke alle borgere vil delta på folkemøter, avstemninger eller dugnad. Et borgerråd er ikke nødvendigvis noe mer demokratisk enn folkevalgte forsamlinger, som Stortinget. Men: Dette kan likevel ha noe for seg om borgerne på den måten føler seg mer engasjert. Deltagelse skaper gode følelser av tilhørighet og mening. Det finnes eksempler på en form for utvidet demokrati flere steder i Europa, som i Irland, med sin form for borgerråd, eller folkeavstemninger i Sveits. Det finnes også mange såkalte Transition Towns, noen med egen valuta og høy grad av folkelig deltagelse i lokalt styre og stell. Tarinski nevner også eksempler fra Nepal og Mexico.
I tillegg støtter han seg på teoretiske arbeider gjort av sosialteoretikere som Cornelius Castoriadis og Murray Bookchin, og han er også innom kjente navn som Hannah Arendt, David Graeber, Elinor Ostrom og David Harvey for å belegge sine påstander.
Allmenninger
Tarinski går tilbake til antikken og middelalderen og den formen for direkte demokrati som da fantes i ulike bystater, selv om borgerbegrepet den gangen var trangt. Han finner også inspirasjon i et nettverk av byer verden over som eksperimenterer med nye former for direkte borgermedvirkning, ikke ulikt de historiske eksemplene. Dette er også ofte byer der det legges vekt på økologisk design i byutviklingen. Det skaper entusiasme og økt deltagelse. Folk føler at de blir med i utviklingen av sine nærmeste allmenninger. Og det er veien å gå, ifølge Tarinski – vi må gjenopplive følelsene våre for allmenninger.
Både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital.
Tarinski går også inn på temaet nedvekst (‘degrowth’) . Vi må klare oss med en mindre økonomi, tuftet på økologiske prinsipper. Det vil også bli en økonomi som i essens er mer solidarisk.
Tarinski har et friskt språk og angriper både høyre- og venstresiden. Begge er for opptatte av hierarkisk kontroll. Dominans, en klasse over en annen, en klan over en annen, en rase over en annen, og menneskets dominans over naturen, fører til slutt til en global katastrofe, både sosialt og økologisk.
Hva med Norge?
Verdensrevolusjonen er nok langt unna, og kanskje vi skal være glade for det. Jeg kan styre meg for forenklet kapitalismekritikk som skjærer hele Vesten over en kam. Mye av kritikken Tarinski kommer med når det gjelder manglende demokratisk medbestemmelse, stemmer overhodet ikke for Norge. Men vi er kanskje et av de få landene som er såpass velutviklet?
Men Tarinski får oss til å se fremover og kommer med gode innspill til hva som kan gjøres. Og flere land setter nå spørsmålstegn ved de gamle vekstbegrepene; det gjelder både Skottland og New Zealand. De har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter ulike størrelser, med så vel finansiell som fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men en politikk som øker én form for kapital samtidig som den bryter ned annen kapital, vil være galt. Flere europeiske byer, som Grenoble, har begynt å stenge ute reklameplakater fra offentlige steder.
Noe er på gang. Og Tarinski bidrar med sine tanker.
towardsautonomyblog 